JIPPI! 😀 Nå er London prosjektet endelig ferdig! 😀 Etter ei lang veke med mykje redigering og snakk mellom meg og Tor Håkon har vi endeligt kommet i mål med London filmen vår! 😀 Eg må sjølv seie at eg er veldig fornøyd med filmen som viser London på ein veldig god og dokumenterande måte. Eg må også gi god skrøyt til Tor Håkon som har vore kjempe flink og det har vore ein fornøyelse å jobbe sammen med ham. Ein kjempe kjekk og arbeidsomme kar å jobbe samme med, så eg angrer ikkje ved valget av samarbeidspartner i dette prosjektet.

 

Jepps, men nå litt meir om teori og filmen. Siden dette er ein dokumentar var det seks ulike moduser/fortellerteknikker som kunne brukes. Desse seks modusene/teknikkene var:

 

Den poetiske modus

Dette filmtypen oppstod på 1920-tallet. Desse filmene utforsker formspråk og kunstneriske grep. Filmane dveler ved utseende og komposisjon og mange er collager av bilder frå det moderne bylivet.

 

Den ekspositoriske modus

Denne filmtypen dukket også opp på 1920-tallet, men blei først dominerande på 1930-tallet, da lydfilmen overtok. Typisk er at bildene bindes saman av kommentarstemme. Filmane preges av evidentiary editing. Dette vil seie at bildene er underordnet argumentasjonen i kommentarstemmen og underbygger denne. Filmtypen fremsetter direkte verbale påstander som fortolker virkelighet.

 

Den observasjonelle modus

Den observasjonelle modus dyrker eit formspråk der filmskaparen er flue på veggen og gjør sine opptak på ein måte som minst mulig påvirker situasjonen. Varianten hadde særlig sterk fotfeste i USA med Direct Cinema-retningen. Mange tilhengere av Direct Cinema meinte at filmstilen kunne formidle objektiv sannhet. Nokre hevdet også at alle andre dokumentarfilmtypar var løgnaktige og falske fordi dei påvirket og manipulerte virkeligheten.

 

Den interaktive modus

På samme tid som Direct Cinema-bevegelsen var aktiv i USA, utviklet den franske antropologen Jean Rouch sin Cinema Veritè-stil. Her fremheves nettopp filmskaperens og kameraets tilstedeværelse i opptakssituasjonen. Rouch mener at den einaste formen for sannhet ein film kan komme med er «filmsannhet» Tilskueren skal bli bevisst at Kameraet og intervjusituasjonen virker som ein katalysator for å skape ein spesiell type situasjon eller «filmvirkelighet». Nils og Ronny fra NRK er kjent for å filme kvarandre, når dei intervjuer andre. Da blir tilskueren bevisst på intervjusituasjonen.

 

Den refleksive modus

10 til 20 år etter Direct Cinema modusen, altså i 1970 til 1980 utviklet fleire filmskaparar eit formspråk som skulle gjere publikum bevisst på at film er ein konstruksjon subjektivt påvirket av filmskaparen. Dette kan betraktes som ein videreutvikling av Cinema Veritè. Det finnes mange strategier for refleksivitet. Denne typen film kommer med to påstander om virkelighet. Den eine påstanden om at film dokumenterer noko virkelig. Den andre er at filmen som representasjon er påvirket av filmskaparens subjektivitet, og at tilskuerane bør gjeras oppmerksom på dette.

 

Den performative modus

Denne dokumentarfilmtypen legger vekt på det personlige og subjektive og får ein tydelig innflytelse på 90-tallet. Filmtypen problematiserer påstander om kunnskap og subjektiv opplevelse av virkelighet. I motsetning til dei andre modusane er det budskapet som er kriteriet for kategorien. Kriteriene for å plassere ein film som ekspositorisk er at den bruker kommentarstemme på ein autoritær måte.

 

I filmen vår brukte vi to av desse seks fortellerteknikkane.

Vi har brukt den Poetiske og den Observasjonelle modusen innen den dokumentariske fortellerteknikk.

Grunnlaget for dette er at den observasjonelle modus går ut på å være en flue på veggen uten å påvirke gjenstander og objekter i filmen – noe vi stort sett har klart, men med unntak – Intervjuene og ”High five’sene”, der vi på forhånd har gått bort til intervjuobjektet, avtalt hva som skal skje, og fått deres samtykke. Mange Direct Cinema-tilhengere mener at denne stilen bidrar til å gi dokumentaren en objektiv sannhet.

Filmen vår har masse fokus på å dokumentere det som skjer i byen, og ting som er der – derfor passer den observasjonelle modus inn i dette.

 

Den poetiske modus går mye ut på å vise collager av det bilder fra det moderne bylivet – Vi dveler ved utseende, og komposisjon.

Filmen vår har derfor masse til felles med denne modusen, grunnet blant annet det med collager fra bylivet, og i tillegg dvele med utseende og komposisjon. I filmen viser vi byliv – til tusen, og vi prøver oss på mange forskjellige utsnitt og komposisjoner.

Grunnen til at vi brukte akkurat disse fortellerteknikkene, er fordi andre typer fortellerteknikker innenfor dokumentar rett og slett ikke passer inn i den typen film vi lager – for eksempel, ville den refleksive modus ikke fungert fordi filmskaperne (oss) ikke subjektivt påvirker elementene i filmen – dette er med unntak av intervjuene og ”highfive’ene”.

 

Utstyr

Utstyr som vi har brukt er GoPro Hero 2, Canon 7D, gorilla Tripod, Fish eye linse, fast linse (18-50mm), Adobe Premiere Pro.

Bruksområdene til GoPro Hero 2 er mest ute. Dette er eit ute kamera og skal helst brukes ute. Grunnen til det er fordi dette kameraet liker seg best i utelys enn innelys. Derfor vil det bli betre bilde når kameraet er ute enn inne. Derfor har vi kun brukt GoPro Hero 2 der utelys har vore dominerande.

Canon 7D er blitt brukt i inneområder og har blitt skånsomt behandla for utevær. Derfor har vi brukt 7D-en veldig lite i utemiljø, kun dei gangane det har vore fint vær og i strøk som ikkje virket skumle.

Tripoden brukte vi veldig lite. Planen var å bruke den på GoPro-en, men siden GoPro-en ikkje har feste til dette, fekk vi lite bruk for Tripoden.

Fisheye linsen brukte vi utrolig mykje på Canon 7D-en. Dette er ein utrolig god linse som får med seg mykje, ettersom det er vidvinkel.

Fast linse (18-50mm) brukte vi nokså lite. Denne var kun til backup ettersom vi hadde avtalt å låne vekk fish eye linsa til dem som hadde bruk for den. Derfor var vi alltid klar til å låne den vekk, så vi fekk stort sett ikkje brukt denne linsa. Men utenom det så er det ein enkel og praktisk linse.

Adobe Premiere Pro er redigeringsverktøyet som vi har brukt. Denne software-en er fra Adobe og er med i Adobepakken fra skolen. Dette er eit redigeringsprogram til å redigere film. Her har vi klippet, limt inn, blurret, fadet, endret farge og brukt mange verktøy som inngår i ein litt meir avansert bruk. Vi har ikkje kun brukt basic bruken som inngår å klippe, lime og fade, men vi har brukt meir avanserte verktøy for å få ein god, spennande og kreativ film. Vi har også redigert det slik at filmen passer med musikken. For kvar gong det kjem eit trommeslag eller eit pianobeat så skifter bildet i filmen. Dette gjer det slik at musikken passer med filmen og vi får ein fin flyt gjennom heile filmen.

Jepps! 🙂 Det var det eg hadde av teori å vise dere 😉 Så nå veit dere seks ulike moduser/teknikker innen dokumentasjonsfilmar og kva utstyr vi har brukt i filmen 😀 Så nå er det vel på tide for dere å få sjå filmen eller? 😀

Documenting:London

 

Eg håper virkelig at dere likte video-en og at dere eventuelt deler denne videre 😀 Denne filmen har krevd utrolig mange timers arbeid og eg vil ærligt innrømme at eg er virkelig fornøyd med filmen som eg og Tor har laget 😀 Håper også at dere kommenterer kva dere syns om filmen og håper at dere får ei fin helg sammen med venner, familie og/eller kjæreste 🙂 Utenom det så snakkes vi nok på mandag! 😀 Blogginnlegget som skulle vært igår, får vere blogginnlegget for onsdagen 😉 Eg hadde ikkje stort å fortelle igår 😛 Jepp Jepp!

 

Shallabais! 😀

 

– Lasseboy 😉